Train as you fight

Tiden på rekruttskolen har lært meg ufattelig mye. Jeg har gått fra sivil, og er nå på vei til å bli soldat. En virkelig soldat dere. En soldat som ikke har hendene i lommene, en soldat som går med hodeplagg, en soldat med sanitetseksamen. Det som likevel har satt størst spor i meg er treningen her inne. FYFO er ikke bare trening for kroppen nemlig.

I forsvaret snakker vi ikke om at vi blir slitne. Må du kaste opp, så gjør du det. Du kaster opp, og løper videre. Å løpe videre er en selvfølge i forsvaret. På kasernen henger plakatene over alt. «Fortsett kampen 5. komp», «train as you fight» og den jeg personlig liker aller best; «smerte er svakhet som forlater kroppen».

Jeg trodde jeg trente før jeg kom inn i forsvaret jeg. Det gjorde jeg ikke. Kroppen min tåler så ufattelig mye mer enn hva jeg en gang trodde. Når du kaster opp har du kun brukt 30% av det kroppen klarer sies det i forsvaret. Og så langt har jeg ikke noen gang kommet en gang. Kroppen min er så ufattelig sterk. Nå må bare hodet mitt lære seg det.

Tidlig i rekrutten hadde vi kompaniløpet. En hard treningsøkt en tidlig morgen. Jeg bar bildekke, jeg stod i ferdigstilling og jeg tok sit-ups med en tømmerstokk på magen. En liten periode var jeg sikker på at vi skulle svømme også. Det gjorde vi ikke, men jeg var så klar. Høy på adrenalin til tusen, og med et smil breder enn bredest. Følelsen var fantastisk.

Senere kom 3000-meteren, med et hodet som var fullt av bomull og en kropp som helst ville ha sovet over dagen løp jeg innenfor jentekravet. Jeg løp så fort som jeg aldri har løpt 3000-meter før. Og det med en form som heller aldri har vært dårligere.

To ganger i uken har vi trening med idrettsassistentene. Vi har hatt alt fra intervalltrening på puls, til krigens krav (gjørmeløype) og alt mellom det. Treninger så har gjort så vondt at jeg har latt tårene trille.

Makkertreningen har vært den helt klart hardeste, og der kan jeg innrømme det; jeg sto i planken og gråt inn i jakken. Likevel så fortsatte vi. Fortsatte helt til vi var sikre på at vi var ferdige. Da bar bena oss videre til leirens høyeste bygg. Vi skulle opp trappene, og det med en medrekrutt på ryggen. Jeg trodde aldri at jeg skulle komme meg opp. Men det gjorde jeg. Og følelsen, den er fantastisk.

Det samme var følelsen etter HH-løpet sist torsdag. En mil løper troppen sammen. Jeg trodde ei heller jeg skulle klare det, men det gjorde jeg. Kroppen min hadde faktisk ingen problemer med en mil løping. Det hadde kun hodet. Med troppen i ryggen koblet hodet ut, og endelig lot hodet kroppen faktisk gjøre jobben. Kom jeg meg gjennom? Så klart jeg gjorde.

På kasernen har vi en konstabel som er levende bevis på at det kun sitter i hodet. I mars gikk hun nemlig fem timer hun. Fem timer med knukket hofte, og nærmere femti kilo på ryggen. Damen er nesten like liten som meg.

Det beviser det igjen, mye trening sitter faktisk i hodet. Forsvaret vet det. Befalene og idrettsassistentene vet hvor grensene våre faktisk går. De vet det stort sett mye bedre enn hva vi selv stort sett gjør. Jeg har sprengt grenser innenfor murene på Madla jeg. Grenser som kun jeg har satt for meg selv i hodet mitt. Grenser som har ødelagt så mye trening for meg. Nå er det nok. Smerte er stort sett bare svakhet som forlater kroppen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s