22. juli 2011

Det er fredag.

Jeg har surret med jobblister, og jobber dobbelt. Ferdig i butikken rundt tre, så jeg hiver i meg noe mat og skifter fort som lynet. Klokken fire er jeg servitør. Servitør i uteserveringen på Blink festivalen i Sandnes. Det er mye folk. Relativt varm og godt også. Timene flyr, og smilet sitter løst. På den ene bordet sitter gamle kjente fra stallen på Lutsi. Ølen står godt plassert på bordet, og mobilen ligger på bordet. Stemningen er god.

Med et forandres det. Det hviskes rundt bordene. En bombe i Oslo. En bombe som rammet regjeringskvartalet. Jeg tenker ikke så mye over det. Selvfølgelig er det trist, men jeg har på en måte ventet på det. At terroren skulle ramme landet vårt også. Vi kunne da ikke slippe unna? Men hvorfor ramme regjeringskvartalet når hele fylket vårt vrimler av mennesker. Blink-festivalen i Sandnes, og gladmat i Stavanger. Hva ville mennesket bak bomben egentlig ha frem? Tankene surrer. Turene går oftere innom kjøkkene, og mellom servering så prøver jeg å holde meg oppdatert. Festivalen går tross alt normalt, og folk oppfører seg normalt. Da må vi også bare fortsette.

Så blir det snakk om skyting. Skytning på en øy med «problembarn» blir jeg fortalt. En øy som fungerer på samme måten som Lindøy utenfor Stavanger gjorde/gjør. Så fælt tenkte jeg. Så serverte jeg videre. Corona og lime. Smil og småprat.

Det er først når klokken blir halv elleve jeg kommer meg i bilen. Mobilen har ubesvarte anrop. Mange ubesvarte anrop. Fra ulike personer, personer jeg til vanlig ikke har så mye kontakt med på mobil. Jeg undres, er trøtt og sliten. Men ringer opp likevel. Når Ragnhild tar telefonen slippes bomben. «Hvor er Frida?» Jeg vet da ikke hvor Frida er. Jeg har jobbet som en helt den siste uken, og vet egentlig svært lite om alt.

Frida er AUF-er. Frida er på Utøya. Og det er ingen øy for «problembarn» som blir beskutt. Det er Utøya. En øy fylt med ungdom som brenner for fremtiden og verden. Etter det så tror jeg at jeg går inn i sjokk. Jeg har lovet å komme innom på en fest, og det gjør jeg også. Febrilsk ringer jeg rundt. Tilslutt får jeg tak i en veninne, hun kan fortelle at Frida lever. Det jeg ikke får vite er at denne veninnen snakket med Frida sist under skytingen…

Jeg kjører ikke hjem før sent. Tenker ikke på den lange arbeidsdagen som ligger fremfor meg. Jeg tror jeg gikk inn i sjokk. Jeg snerter en fortauskant. Skvetter, og stopper før å fylle bensin. Klokken er blitt 2 på natten, og jeg er ferdig. Likevel så kjører jeg hjem.

Det er først dagen etterpå det går opp for meg. Jeg vet egentlig ikke om Frida lever. I går tok hun ikke telefonen, og svart på en av mine meldinger har hun heller ikke. Jeg skal åpne butikken, men blir sittende i bilen. Jeg ringer min mor, og da kommer tårene. Jeg vet ikke om hun lever. Jeg vet ingenting. Jeg er utslitt, og i sjokk. Min mor ber meg om å komme til henne. Men jeg kan ikke. Jeg skal jobbe dobbelt i dag også.

På jobb går jeg på auto-pilot. Jeg husker svært lite. Jeg kjemper for å holde tårene bak øynene. Så kommer pausen. Jeg ringer og ringer. Så tar hun telefonen. Min kjære Frida svarer. Jeg klarer ikke mer. Jeg hikster. Aldri har det vært så godt å høre stemmen hennes. I andre enden gråter hun også. Selvfølgelig gjør hun det. Jeg har egentlig ingen rett til å gråte jeg. Jeg husker jeg forteller henne hvor redd jeg var. Hvor ufattelig glad jeg er i henne. Hun forteller om venner som hun har mistet. Hun lurer på hvordan. Hvordan en mann kan ha så mye hat inni seg. Jeg kan ikke svare. Jeg er bare ufattelig glad. Min Frida lever.

Jeg er så ufattelig glad for at du lever, min kjære❤

Resten av dagene forsvant i ingenting. Jeg ble ferdig på jobb 1, og ringte for å spørre om å få fri fra servitør-jobben. Blink-festivalen var avlyst, så det var ikke noe problem. Jeg reiste til mor. Med en nyhet om at Frida levde, men på samme tid, en sorg som jeg delte med landet.

En sorg som i dag, et år etter, vil sitte i oss alle sammen. Vi vil minnes de falne. Vi vil nok en gang stå sammen. Et folk, en nasjon – mot terror.

One thought on “22. juli 2011

  1. Sterk historie om vennskap i en vanskelig situasjon. Så godt å høre at det endte slik det gjorde, var ikke alle som kunne fortelle samme historie dagen etterpå, dessverre. Vi står sammen, både nord og sør og øst og vest, i vanskelige tider. Viser at vi er mer enn arbeid og penger, vi er også samhold og kjærlighet. Ønsker deg også masse lykke til på din første dag som rekrutt i dag! Lykke til:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s