En tåre

I dag er vårens første dag.

Jeg sitter i solveggen. Norskbøkene har jeg med, men også et stort glass vann. Pleddet varmer den stive kroppen, og musikken varmer innsiden. Vet du at C har satt sammen en fantastisk spilleliste med «dine» sanger, kjære far? Jeg hører på den i dag.

I dag er en god dag. Jeg vet hvor stolt du hadde vært over meg, om du visste om alt som skjer i livet mitt for øyeblikket. Du hadde smilt, og muligens sagt at du har stolt over meg. Nei; om jeg hadde tatt den telefonen etter intervjuet, vet jeg at du hadde sagt det. Jeg hadde med stolthet i stemmen fortalt deg at vi var 60 søkere, men kun fire til intervju. Du hadde sagt at det var bra. Du hadde ringt så fort du visste jeg var ferdig, og spurt hvordan intervjuet hadde gått, om du levde, så vet jeg at hadde du det.

Jeg minnes din muskuløse kropp. Dine hender som alltid var såre, og de fantastiske skuldrene som jeg fikk hvile hodet på. Skjegget som stakk de gangene du klemte oss. Når jeg ble født så gikk gifteringen din rundt håndleddet mitt. Du var en sånn far. Stor, sterk og trygg.

På spillelisten spilles med jevne mellomrom musikken din som jeg aldri likte. Musikken som jeg en periode trodde du bare satte på play for å irretere meg. Nå vet jeg bedre.

En tåre renner over mitt kinn i dag. I dag er ikke tåren hverken sint, eller skuffet. I dag renner tårene over ditt minne. Over de muskuløse skuldrene, og din til tider fæle musikksmak. En tåre renner over kinnet til minne om deg, min kjære.

3 thoughts on “En tåre

  1. Jeg klarer ikke la være å kommentere. Du skriver på en måte som treffer meg så hardt. Faren din virker som en fantastisk person, og som en slik far jeg aldri fikk oppleve. Jeg var et halvt år gammel da pappa forlot denne verden.

    Du skriver så fint og sterkt. Du er fantastisk sterk!

    • Åh, du skulle bare visst hvor ufattelig mye ordene dine varmer! Skriving er rett og slett min terapi. Med hjelp av ord og musikk kan jeg sette ord på følelsene, og det hjelper meg så ufattelig mye. Skrivehjertet mitt varmes av gode ord, og ingenting er så gøy som å høre at ordene dine rører, så tusen, tusen takk.

      Jeg er virkelig lei meg for at du ikke fikk kjenne din far. Jeg er likevel sikker på at han virkelig, virkelig ville gjort alt for å få lære deg å kjenne. Desverre så er bare ikke verden rettferdig. Vi skulle begge hatt fedrene våre så ufattelig mye lenger. De skulle få sett oss vokse opp, de skulle fulgt oss opp kirkegulvet. De skulle støttet oss, og smilt stolt i så ufattelig mange år til. Men desverre, de beste må gå først…

      • Helt enig. Musikk og skriving er min terapi også. Det hjelper utrolig mye på de dagene som er ekstra vanskelige å komme igjennom.

        Tusen takk!! Det er utrolig urettferdig, skulle ønske du fikk beholde din og jeg beholde min og at vi kunne levd lykkelig i alle våre dager og alt det der, men sånn ble det vist ikke. Vi får vel holde ut som alle andre og prøve å smile uansett. Må da innrømme jeg erstatter smil med tårer en gang i blandt også. Men det hjelper å få det ut litt.

        Jeg beundrer deg! Vær stolt av deg selv, det har du all grunn til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s