Bloggeren

Oi. Nå har det gått vel lang tid siden sist dere. Det må jeg bare virkelig beklage. Ting har gått i ett siden jeg kom hit, og et spesielt prosjekt har tatt mesteparten av både tiden og kreftene mine. Jeg har nemlig blitt en skikkelig blogger – blogger for Sjøforsvaret. 

Min personlige blogg blir mest sannsynligvis lagt ganske død for en periode. Overskudd til to har jeg nemlig ikke. Om dere likevel vil lese litt om hva min nye hverdag dreier seg om så vil jeg anbefale dere å ta turen innom. 

http://www.marinegasten.com

Snakkes der :)

Hjemom

På fredag var det akkurat en måned siden jeg  satte mine bein på Haakonsvern, og det feiret jeg med en tur hjem til Rogaland.

Det var så ufattelig godt å komme hjem. Få servert varme rundstykker til frokost, valse rundt i morgenkåpe, se tv med katten på fanget, og ikke minst klemmene fra alle de som  har plass innerst i hjertet. Kino og sladder med de beste jentene, middag hos mormor, besøk hos farmor, diskusjoner med småsøsken. Og ikke minst altfor sene kvelder med te, gråt og latter sammen med min utrolig sterke mor.

Innom min fantastiske leiligheter var jeg også. De få timene gjorde så ufattelig godt. Jeg har det bra på Haakonsvern, men jeg kan ei heller stikke under en stol at jeg hadde det godt i leiligheten min, veldig godt. Rolig, stort og med masser av plass til både meg, og tankene mine. Å kikke i klesskapet var akkurat som å gå på shopping. Hadde glemt hvor mye klær jeg egentlig har jeg. På lugaren kan jeg telle på en hånd hvor mange bukser jeg har, i leiligheten gidder jeg ikke å prøve å telle en gang. Jeg trodde egentlig ikke leilgheten ikke ville føles som hjemme lenger – men det gjør den, leiligheten er tross alt hjemmet mitt.

Å se jentene varmet, både utsiden og innsiden. Klemmene som jeg fikk gjorde godt, og å høre at de har det bra hjemme beroliger meg. Heldigvis har de begge kjekkaser som passer på dem. De fortjener de også virkelig. De er tross alt superjentene mine.

Selv om det er utrolig godt å være hjemme, så er det også vondt. Å være på øya er sårt. Far hører til på øya hos mor. På øya er soverommet jeg hørte han lage omelett fra hver helg. Pådekkingen som ble høyere og høyere før han dunket i taket og ga beskjed om frokost. Sofaen han satt i står ennå, og det samme gjør flaskene hans i skapet. Det er så ufattelig vondt at han kun står på kommoden i et bilde. Det er så mye jeg skulle ha delt med han. Men jeg må bare vende meg til det, ting er forandret nå…

Å være hjemom er godt, men på samme tid vondt. Tre dager var nok for denne gang. Jeg blir rastløst, funderer på hva som skjer på jobb, hva som skjules på jobb-mailen, og hva jeg går glipp av i leir. Jeg lever flere liv nå, et liv hjemme og et liv i Bergen. Det føles godt å få kombinert dem. For nå ser jeg frem til å komme hjem – hjem til Haakonsvern.

Den første måneden.

I går var det akkurat en måned siden jeg flyttet til Haakonsvern. En måned siden jeg traff jentene på rom ni, og i dag akkurat fire uker siden jeg hadde min første dag i ny tjeneste. På disse fire ukene har det skjedd mye.

Dere husker kanskje sist innlegg? Dagen derpå reiste vi en hel fra fast mannskap til Ulven leir på Os. Kun tre uker etter sist feltøvelse var jeg nok en gang innlosjert i telt. En uke brukte vi på videreutdannelse. Skytning, etikk og stridsteknikk. En uke for å utdanne oss som soldater. Mye nytt lærte vi også. Sist øvelse var kun for å venne oss til felten, nå gikk alt mye lettere. Jeg, som opprinnelig var en midre god skytter på rekruttskolen fikk tid og med det langt flere kuler innenfor blinken. Da ble skytingen straks mye mer givende. Gjennom øvelsen fikk vi også prøve oss noen døgn som objektsikrere. Lange dager, litt lite søvn og relativt mye aktivitet, men veldig gøy å se tilbake på. Lærte gjorde vi i alle fall.

Tilbake på jobb skulle alt fra opplæringen begynne å testes. Jeg hadde mitt første oppdrag og stortrivdes med blokken i hånden igjen. Artikkel på det interne internettet ble det, og med hjelp av en kollega ble det noen brukende også. Å trykke på publiser var stort. Min første sak på militært nett, dere! Fredagen uke tre ble det mye å gjøre, med artikkelen til intranett ++ ble jeg passe stresset, men med beskjed om å senke skuldrene kom jeg heldigvis i mål med god margin.

Fikk dere med dere den store begivenheten for Sjøforsvaret sist uke? Oppskytningen gjorde at det var travelt i nord, men rolig på kontoret. Jeg brukte dagene på å prøve å lære meg rutiner som ble gjennomgått i opplæringen, men fikk også en liten notis ut på intranettet.

Utenom jobb så har det endelig blitt mye trening, mye søvn og ellers rolige dager. Sorgen, høsten og alt det nye har tatt sitt, så det har vært herlig med roligere dager. Heldigvis så gir jobben meg veldig snart verdens beste medisin, jeg skal snart seile igjen!

Verdens lykkeligste på min første seiltur, da over Nordsjøen i 2008.

De første dagene

Ny jobb, ny lugar, nytt sted. De første dagene har vært innholdsrike – og dagene har flydd avgårde.

Fineste ex-samboer som nå har flyttet til Rygge, og meg.

Mandag og tirsdag ble først og fremst brukt til opplæring. Ny programvare skal læres og tester skal jeg gjennom. Det er mye nytt, og noe som jeg må plukke frem fra bakerst i hjernebarken. Men spennende vil det bli fremover – det er jeg sikker på.

Allerede på onsdag tok sjefen min meg med ut på mitt første oppdrag. I ubåt dere, ubåt! Følelsen av å faktisk være på plass i den nye jobben, med skriveblokken på innerlommen og camera rundt halsen var helt herlig. Litt vind i ansiktet og lukten av sjø har jeg savnet, jeg hadde bare glemt det. Jeg skal love dere at smilet var bredt. Bredere enn bredest, faktisk. Bildene ble «godkjente» også, så til nå ser det bra ut.

På torsdag satt vi i møter stort sett hele dagen. Som en del av presse og info avdelingen er vi en del av sjøforsvarsstaben. Dermed ble det sosial tur med båt, loff, reker – og brus for oss menige sammen med staben på kvelden. Bergen badet i sol, det må dere få med dere, altså.

Endelig, etter to måneder er jeg i gang. I gang med jobben jeg skal bruke det neste året på. Jeg er enda superspent, men jeg vet at resten av kontoret er en flott gjeng. Jeg har mange ideer og planer, og det har sjefen også. Om det går som planlagt så vil dere se mye mer til meg i fremtiden.

Men først skal jeg på feltøvelse…

Mitt nye hjem

Så sitter jeg altså her. På velferden i mitt nye hjem i Bergen, Haakonsvern Orlogsstasjon.

Det er utrolig hvor fort det har gått. Tiden som rekrutt har flydd avgårde og nå er det på tide å legge minnene innerst i hjerteroten. Kontigent 1207 er ikke lenger rekrutter. Vi er menige, menige og soldater. Spredd over landet er vi. Det er rart å tenke på.

Min tjeneste vil stort sett bli på Haakonsvern, med noen oppdrag i ny og ne. Så her er jeg nå. Lille menig har flyttet og i morgen starter tjenesten min. Lite vet jeg nå hva som venter meg, men jeg gleder meg. Et år innført gakk-gakken skal jeg være. Gakk-gakk med penn og camera på slep.

Haakonsvern er fantastisk. Hele basen er så ufattelig stor, og jeg har absolutt alle muligheter tilgjengelig. Treningssenter gir meg motivasjon til å komma i kjempeform, velferden gir meg lyst til å delta på alt og fokus gir meg inspirasjon til å ta så mange kurs og fag som mulig. Alt er lagt til rette sånn at vi skal ha det så godt som mulig – det er bare opp til oss å bruke mulighetene.

Fredag morgen reiste vi fra Madla. Helgen har egnentlig stort sett gått til å bli kjent på basen, med rutinene og nye personer. Nå ser jeg fram til å komme i gang. Jeg gleder meg til å treffe resten av menneskene jeg skal jobbe sammen med, ser fram til å vite litt mer av hva som vil være min jobb, og få vite litt mer av hva som vil skje det neste året. Spennende blir det uansett hva som vil skje.

Kryss fingrene for meg, folkens.

Tanker fra en fyringsvakt

Det drypper på teltduken. Utenfor er det bekmørkt. Stearinlyset sender skygger. Da jeg var liten var jeg redd for mørket. Det mørket kunne skjule skremte meg. Nå føles det nesten beroligende. Fra naboteltet kan jeg høre en medrekrutt hoste. Jeg kan høre hvem som hoster også. I telten mitt høres lav snorking. Lyder som vanligvis ville irritert meg, beroliger meg her ute i mørket.

Jeg har ni skjønne gutter sovende i teltet. Ni gutter som alle er ulike, og som jeg forholder meg ulikt til. Vi er kanskje på vei til å bli soldater, men vi prøver så godt vi også kan å være individer, medmennesker.

Å være en del av en tropp er spesielt. På troppen vår er vi 45 individer, sammen er vi et lag. Et lag som går gjennom tynt, og tykt sammen. For nå bare som trening, men en dag kan det bli reelt. HK’en som vi bærer er for øyeblikket ikke skarpt ladd, men en gang kan det faktisk bli det. Jeg må innrømme at det skremmer meg litt. En dag om flere år kan troppen møtes igjen, den gangen da muligens med ladd våpen, flagget på skuldren og med virkelige mennesker som blink.

Slik situasjonen ser ut i dag er sjansen minimal. Norge er et fritt, og «fredet» land. Som medlemsland av NATO har vi store deler av verden i ryggen. Land som vil sende styrker for å beskytte vårt flagg. Likevel så har vi forsvaret for en grunn.

I morgen får vi vite hvor vi skal tjenestegjøre de neste ti månedene. De fleste av oss vil få administrative stillinger. Stillinger som handler om å holde hjulene i forsvaret i gang. Noen få i kongens blå klær vil passe på kvotene i Nordsjøen, mens andre vil bli sendt med Nansen-Fregatten til Somalia for å passe på norske skip. Men det gjelder de færreste av oss.

Natten er mørk. Gutta snorker i teltet. Jeg nyter roen. Gutta jeg deler telt med er på vei til å bli menn. Menn jeg er stolt over. En dag kan vi bli nødt til å kjempe sammen. Sammen for flagget, kongen og fedrelandet. Men for nå er vi bare på øvelse. Jeg kan krype ned i soveposen igjen, og vite at vi ikke blir angrepet i natt. Norge er et trygt land, og det vil jeg krysse fingrene for at det vil det fortsette å være.

 

It’s official

Endelig, endelig, endelig kan jeg fortelle dere det!

Jeg skal skrive igjen, denne gangen innført blå uniform, og med flagg på skulderen.

På onsdag fikk jeg endelig fastsatt det jeg har ventet så lenge på. Ute på skytebane Oscar fikk vi alle våre stillinger. Noen lot tårene trille, noen så ut som levende spørsmålstegn og noen smilte bredere enn bredest. Jeg var heldigvis en del av den siste kategorien. Jeg har fått drømmejobben.

Allerede 14. september flyttes jeg. Jeg flyttes til min favorittby, og skal bo på det norske sjøforsvarets base, Haakonsvern i Bergen, drømmen blir virkelighet. Det som topper det hele er likevel at jeg skal få skrive. Lille rekrutt blir ikke bare snart mening, men også en del av sjøforsvarsstaben. Med presse – og informasjonsskilt skal jeg surre rundt. Gakk-gakk utstyrt med penn. Jeg skal bruke det neste året som journalist. Journalist med blå uniform, og håpet i bereten. Jeg gleder meg!

Train as you fight

Tiden på rekruttskolen har lært meg ufattelig mye. Jeg har gått fra sivil, og er nå på vei til å bli soldat. En virkelig soldat dere. En soldat som ikke har hendene i lommene, en soldat som går med hodeplagg, en soldat med sanitetseksamen. Det som likevel har satt størst spor i meg er treningen her inne. FYFO er ikke bare trening for kroppen nemlig.

I forsvaret snakker vi ikke om at vi blir slitne. Må du kaste opp, så gjør du det. Du kaster opp, og løper videre. Å løpe videre er en selvfølge i forsvaret. På kasernen henger plakatene over alt. «Fortsett kampen 5. komp», «train as you fight» og den jeg personlig liker aller best; «smerte er svakhet som forlater kroppen».

Jeg trodde jeg trente før jeg kom inn i forsvaret jeg. Det gjorde jeg ikke. Kroppen min tåler så ufattelig mye mer enn hva jeg en gang trodde. Når du kaster opp har du kun brukt 30% av det kroppen klarer sies det i forsvaret. Og så langt har jeg ikke noen gang kommet en gang. Kroppen min er så ufattelig sterk. Nå må bare hodet mitt lære seg det.

Tidlig i rekrutten hadde vi kompaniløpet. En hard treningsøkt en tidlig morgen. Jeg bar bildekke, jeg stod i ferdigstilling og jeg tok sit-ups med en tømmerstokk på magen. En liten periode var jeg sikker på at vi skulle svømme også. Det gjorde vi ikke, men jeg var så klar. Høy på adrenalin til tusen, og med et smil breder enn bredest. Følelsen var fantastisk.

Senere kom 3000-meteren, med et hodet som var fullt av bomull og en kropp som helst ville ha sovet over dagen løp jeg innenfor jentekravet. Jeg løp så fort som jeg aldri har løpt 3000-meter før. Og det med en form som heller aldri har vært dårligere.

To ganger i uken har vi trening med idrettsassistentene. Vi har hatt alt fra intervalltrening på puls, til krigens krav (gjørmeløype) og alt mellom det. Treninger så har gjort så vondt at jeg har latt tårene trille.

Makkertreningen har vært den helt klart hardeste, og der kan jeg innrømme det; jeg sto i planken og gråt inn i jakken. Likevel så fortsatte vi. Fortsatte helt til vi var sikre på at vi var ferdige. Da bar bena oss videre til leirens høyeste bygg. Vi skulle opp trappene, og det med en medrekrutt på ryggen. Jeg trodde aldri at jeg skulle komme meg opp. Men det gjorde jeg. Og følelsen, den er fantastisk.

Det samme var følelsen etter HH-løpet sist torsdag. En mil løper troppen sammen. Jeg trodde ei heller jeg skulle klare det, men det gjorde jeg. Kroppen min hadde faktisk ingen problemer med en mil løping. Det hadde kun hodet. Med troppen i ryggen koblet hodet ut, og endelig lot hodet kroppen faktisk gjøre jobben. Kom jeg meg gjennom? Så klart jeg gjorde.

På kasernen har vi en konstabel som er levende bevis på at det kun sitter i hodet. I mars gikk hun nemlig fem timer hun. Fem timer med knukket hofte, og nærmere femti kilo på ryggen. Damen er nesten like liten som meg.

Det beviser det igjen, mye trening sitter faktisk i hodet. Forsvaret vet det. Befalene og idrettsassistentene vet hvor grensene våre faktisk går. De vet det stort sett mye bedre enn hva vi selv stort sett gjør. Jeg har sprengt grenser innenfor murene på Madla jeg. Grenser som kun jeg har satt for meg selv i hodet mitt. Grenser som har ødelagt så mye trening for meg. Nå er det nok. Smerte er stort sett bare svakhet som forlater kroppen.

Når mennesker forlater jorden

For en uke siden mistet en fantastisk dame livet sitt. Hun hadde gjennom flere år kjempet – kjempet mot kreften, og for livet. Likevel så tok kreften hennes aller siste åndedrag sist uke. Når et menneske forlater jorden setter de spor. Dype spor.

På fredag satt jeg i kirken. Det er et godt halvår siden sist nå. Men mange av følelsene fra sist gang kommer tilbake. Å se en nær venninne så sterk at tårene renner nedover kinnene, mens hun holder talen. Det er tøft. Tøft ikke bare for min egen del, men også fordi jeg vet hva hun skal gjennom det neste året. Det hun skal gjennom unner jeg ingen, absolutt ingen.

I februar stod jeg der selv. Jeg snakket om far min. Min far som lå i en kiste fremfor meg. En kiste dekket av nydelige blå blomster som matchet blusen min. Det var siste gangen jeg snakket til min far uten jord mellom oss, det.

Jeg vet hva som venter min venninne det neste året. Selvfølgelig – vi er ulike, og våre kjære hadde både ulike destinasjoner, og reiser i livet å vise til. Likevel så er en sorg en sorg. Som min sterke venninne så fint sa det ”tenk alt du vil gå glipp av mor; jul, påske og kanskje en gang også brylluper og barnebarn.”

Jeg tenker på mye av det samme. Om et lite halvår så runder jeg 20. Det blir helt fantastisk – men på samme måte også fælt. At far ikke skulle få oppleve 20-årsdagen min var ikke noe alternativ. Men sånn ble det nå. Jeg vet far hadde vært stolt. Stolt over 20-åringen sin.